pænĭtentĭa, æ, f. (pænitet), repentir, regret : Liv. 31, 32 ; Tac. Ann. 1, 45 ; pænitentiam rei agere Sen. Rhet. Suas. 6, 11 ; Quint. 9, 3, 12 ; Plin. Min. Ep. 7, 10, 3 ; Tac. D. 15, se repentir, avoir regret de qqch.