margărīta, æ, f. (μαργαρίτης), et -tum, ī, n., perle : Cic. Or. 78 ; Verr. 2, 4, 1 ; Sen. Helv. 16, 3 ; Quint. 11, 1, 3 ; Plin. 6, 81 ||
Tac. Agr. 12 ; Dig. 19, 5, 17 ||
[fig.] une perle, un trésor : August. d. Macr. Sat. 2, 4 ; Petr. 63, 3.